Hopperkne

Det er ikke bare i volleyball og basketball at hopperkne er utbredt. Skaden er svært vanlig også i fotball, friidrett og andre idretter som krever hurtig og kraftig knestrekk. Forskningen viser dessuten at lidelsen er dobbelt så vanlig blant mannlige som kvinnelige utøvere.

Hopperkne er en overbelastningsskade som oppstår gradvis over tid. Skaden kjennetegnes vanligvis ved langsomt økende smerte, men i noen tilfeller kan symptomene likevel oppstå brått. Mange utøvere fortsetter å trene og konkurrere helt til problemet er så ille at de blir nødt til å oppsøke behandling. Paradokset med hopperkne er at de som har skaden, gjerne presterer bedre på hopptester sammenlignet med dem som er symptomfrie. Men hopperkne kan likevel være svært hemmende, og smertene gjør ofte at man ikke kan delta i normal idrett.

Kjennetegn

Det er som regel når man trener at man får vondt i hopperkneet, og det er da senen til den fremre lårmuskelen, quadriceps (patellar-senen), som er påvirket. I de aller fleste tilfeller (80–95 %) sitter smerten rett i underkant av kneskålen, men den kan også befinne seg i øvre kant eller ved senefestet på leggen. Smerten fremprovoseres ved stor belastning av senen, for eksempel ved hopping og retningsforandringer. En lege eller fysioterapeut kan stille diagnosen på bakgrunn av symptomene. Bruk av ultralyd og MR kan være nyttig, men eventuelle funn bør likevel tolkes med forsiktighet. Det er nemlig normalt å se slitasjeforandringer av senen på ultralyd og MR selv når man er symptomfri.

Risikofaktorer

I volleyball og andre hoppidretter er det ofte de som hopper høyest og oftest og spiller mest som får skaden. En rask økning i treningsvolum kan øke sannsynligheten for å utvikle tilstanden. Som nevnt innledningsvis, så er mannlige utøvere dobbelt så utsatt for hopperkne som kvinner. En mulig forklaring er at menn har en større evne til kraftutvikling av lårmuskelen (quadriceps). De utfører samme antall hopp som kvinnelige utøvere, men med ulik kraft. Menn har også vist seg å hoppe høyere, noe som medfører økt belastning på senen. Lite variasjon i treningsform kan også være en risikofaktor, fordi det gir en ensformig belastning av muskelsenen. Alder, høyde, vekt, fleksibilitet og styrke er også mulige risikofaktorer.

Behandling og rehabilitering

Behandling av hopperkne tar som regel tid, og et sentralt spørsmål er om det hjelper å hvile kneet. Svaret er nei; noen dager, uker eller til og med måneder med hvile leger ikke skaden. Tvert om, selv om smertene kanskje blir borte mens du hviler kneet, vil knesenen være dårligere rustet når du igjen tar opp treningen etter en periode med hvile. Plagene kommer oftest tilbake. Likevel, hvile hjelper på symptomene, så det kan være lurt å ta det rolig noen dager dersom smerten vedvarer dagen etter aktivitet, eller om den kommer brått etter en økning i treningsvolum.

Den gode nyheten er at den viktigste behandlingsformen for hopperkne er et strukturert treningsprogram. Det finnes to anbefalte treningsprogram: Eksentrisk trening og tung langsom styrketrening. Eksentrisk trening er en treningsmetode som ble utviklet for å behandle akillessenebetennelse. Forskningen viser imidlertid at det samme programmet kan brukes for å behandle hopperkne med god effekt. Tung, langsom styrketrening er den treningsformen som ser ut til å fungere best for idrettsutøvere, spesielt for eliteutøvere.

Effekten av disse programmene har derimot vist seg å ikke være like god hvis man samtidig forsetter med idretten sin nøyaktig som før. Det betyr dessverre at, for at programmene skal fungere optimalt, så må man kutte ut all annen trening som gjør vondt. Det betyr som regel at for eksempel en volleyballspiller ikke kan trene volleyball og en høydehopper ikke kan hoppe høyde eller drive annen spensttrening samtidig.

Merk likevel at selve rehabiliteringsøvelsene, enten man velger eksentrisk trening eller tung langsom styrketrening, både kan og gjerne vil gjøre vondt. Prinsippet er faktisk at så snart styrketreningen ikke gjør vondt lenger, så skal man øke belastningen. Dette er beskrevet mer inngående i programmene, men man tenker seg en «smerteskala» fra 1 til 10, hvor 1 er ingen smerte og 10 er den verste smerte man kan tenke seg. Smerte under og etter styrkeøvelsene opp mot 4-5 er ok, så lenge det ikke blir verre og verre for hver økt.

Alternativ trening som ikke fører til smerter i kneet, for eksempel sykling eller løping i basseng, er gode alternativer for å opprettholde kondisjon. Utøveren må også ha realistiske forventinger til rehabiliteringsprosessen. Den kan ta lang tid, så tålmodighet og disiplin er derfor viktig. Man må regne med å holde på med treningen i hvert fall 6-8 uker før man merker vesentlig bedring, og minst tre måneder før andre alternativer vurderes. I slike tilfeller kan det være aktuelt med annen behandling, som injeksjoner og/eller operasjon. Denne avgjørelsen bør tas på individuell basis og som en siste utvei.