Kneskader deles inn i to kategorier: akutte skader og belastningsskader. På denne siden finner du en oversikt over de vanligste skadene fra begge kategoriene.

De akutte skadene oppstår oftest i idretter hvor det er høy risiko for fall, eller hvor det er mange sammenstøt. Disse skadene oppstår uforutsett og øyeblikkelig.

Belastningsskader bygger seg opp gradvis, og kan ikke knyttes til en bestemt hendelse. Årsaken er gjerne en overbelastning over tid. Fordelen er de kan forebygges ved å blant annet tilpasse treningsbelastningen i forhold til hva kroppen orker og tåler.

Selv om akutte skader ofte oppstår uforutsett, kan også disse forebygges. Les mer om skadeforebyggende trening ved å følge lenken nederst på siden.

Akutte kneskader

Fremre korsbåndskader

Korsbånd kan sees på som sikkerhetsbelter som forhindrer uønsket bevegelse og samtidig bidrar til stabilitet i kneleddet. Fremre korsbåndsskader er vanlig i idretter med mange raske retningsforandringer, slik som fotball, basketball, håndball og alpint. Skaden fører til lange skadeavbrekk (ofte opp mot 12 måneder). Det er derfor viktig at de forebygges.

Korsbåndet må ikke nødvendigvis opereres. Tvert imot – cirka 50 % av korsbåndskadene i Norge i dag behandles «konservativt», det vil si med opptrening uten operasjon. Mange av disse får gode resultater. Hvis en toppfotballspiller eller alpinist skader korsbåndet, blir de ofte operert, mens de som vil tilbake til langrenn, sykkel og løping ofte klarer seg uten operasjon.

Opptreningen hos fysioterapeut er tøff uansett om man er operert eller ikke. Tett oppfølging er viktig for å ivareta alle sider av rehabiliteringen, og man bør følges opp i minst seks til tolv måneder. Avgjørelsen om å returnere til idrett bør tas i samråd med lege, fysioterapeut, trener og utøveren selv.

Bakre korsbåndskader

Bakre korsbåndskader er langt sjeldnere enn fremre korsbåndskader. 50 % av bakre korsbåndskader er idrettsrelaterte skader, mens resten skyldes trafikkulykker. Bakre korsbåndsskader uten tilleggsskader behandles vanligvis med intensiv opptrening, og uten kirurgi. Resultatene er gode. Ved tilleggsskader på andre strukturer i kneleddet kan det være nødvendig å operere. Det beregnes minst seks måneder med opptrening før utøveren kan returnere til idrett etter å ha skadet det bakre korsbåndet.

Meniskskader

Det er to menisker i hvert kneledd. Mediale og laterale menisk. De ligger på hver sin side av kneet og fungerer som støtdempere som også bidrar til stabilitet. Det er vanligst å skade den mediale menisken.

Akutte skader er vanligst hos yngre utøvere. Aldersforandringer (degenerative forandringer) av menisken oppstår over tid, oftest hos middelaldrende og eldre. Det er viktig å skille mellom disse to skadetypene, for de behandles ulikt. Ved akutte skader er det ofte nødvendig med kirurgi, enten for å fjerne en del av menisken, eller for å reparere den. Aldersforandringer bør først og fremst behandles med opptrening, og de fleste kan bli bra uten kirurgi.

Tett oppfølging er viktig i rehabiliteringsperioden. Menisken vil gradvis tåle mer vektbærende aktiviteter, og øvelsesprogrammet bør gjenspeile dette ved at utøveren gradvis får større krav, såfremt kneet tåler det.

Sidebåndskader 

På hver sin side av kneet er det to sterke leddbånd (indre og ytre sidebånd) som fester lårbenet til leggbenet og hindrer at leggbenet skyves til sidene. En skade på det indre sidebåndet er mest vanlig. Skader på utsiden er sjeldnere og mer komplisert fordi kneets utside består av en rekke leddbånd og sener som kan skades i tillegg til det ytre sidebåndet. Utøveren kan som oftest gå tilbake til idrett uten problemer.

Kneskålen ut av ledd

Å få kneskålen ut av ledd er en vanlig skade hos aktive tenåringer og unge voksne. Det skjer noe hyppigere blant jenter. Skaden kan skyldes direkte slag, men er oftere assosiert med vridningsbevegelse uten kontakt. Kneskålen går nesten alltid ut av ledd utover, og i denne prosessen kan det oppstå skader langs den midtre kanten av kneskålen. De aller fleste førstegangstilfellene behandles uten operasjon. Hovedmålet med rehabiliteringen er å minimere risikoen for ny skade. 

Belastningsskader i kneet

Hopperkne (jumper's knee)

Hopperkne er en belastningsskade som gjerne angår utøvere som hopper mye. Den er utbredt i idretter som volleyball og basketball og er dobbelt så vanlig blant mannlige som kvinnelige utøvere. Smerten fremprovoseres ved stor belastning av senen, for eksempel ved hopping og retningsforandringer.

Behandlingen av hopperkne tar som regel lang tid. Mange utøvere ønsker å vite om de kan fortsette å delta i idrett som normalt, og svaret på dette er at det vil kunne variere. Når man skal rehabilitere et hopperkne, bør man derfor kartlegge, justere og tilpasse det totale treningsvolumet.

Patellofemoralt smertesyndrom

Knesmerter er svært vanlig blant ungdom som driver med idrett, og patellofemoralt smertesyndrom (PFS) er den vanligste tilstanden. 50 % av uspesifikke knesmerter kan skyldes PFS. PFS er vanligst i aldersgruppen 16–25 år og sees ofte i løpsidretter og sykling.

Hos idrettsutøvere er det antatt å være flere potensielle årsaker til å utvikle PFS.

Kjønn er en faktor, og kvinnelige idrettsutøvere har 1,5–3 ganger større forekomst av PFS enn mannlige utøvere. I behandlingen av PFS har man en helhetlig tilnærming som tar høyde for alle de potensielle årsakene til at man har utviklet tilstanden. Belastningsstyring er likevel en av de viktigste aspektene ved effektiv behandling av PFS, og idrettsutøverens totale belastning bør derfor kartlegges og evalueres. Retur til idrett bør være gradvis og strukturert. Her spiller trenerteamet en viktig rolle.

Osgood-Schlatters og Sinding-Larsen-Johanssons syndrom

Begge er vanlige tilstander blant ungdom i vekst. De behandles på samme måte. Gutter mellom 12 og 15 år, som befinner seg midt i vekstspurten, er mest utsatt, lidelsene kan også ramme jenter.

I behandlingen av disse tilstandene er det viktigste tiltaket en justering av dagens aktivitetsnivå. Det kan innebære å avstå fra visse aktiviteter som er svært smerteprovoserende i en periode slik at symptomene får roet seg.

Det er viktig å understreke at man kan fremdeles være aktiv selv om man har disse tilstandene. En evalueringen av den totale treningsbelastningen er hensiktsmessig. Da vil man se hvilke aktiviteter man bør redusere og hvilke man kan fortsette med. Det er anbefalt å få veiledning av en fysioterapeut med ekspertise på området slik at man kan få hjelp til å opprettholde deltagelsen i idretten man er aktiv i. Det er også anbefalt å samarbeide med trener(e). Langtidsutsiktene er gode.