Mysteriet om krampene

De fleste vet hva en krampe er – denne bitende, stikkende smerten som plutselig hugger inn i muskelen, og som aldri kommer beleilig. Noen opplever den aldri, mens andre får den altfor, altfor ofte. Så hva skal man gjøre med det? Svaret er foreløpig et rungende «tja». 

Krampe i gamle dager

Den første vitenskapelige artikkelen om muskelkramper ble skrevet av D. L. Edsall i 1908. Han hadde sett at arbeidere som jobbet i gruver og på dampskip, ofte i varm og fuktig luft, stadig meldte om kramper.

Nå hadde nok menneskene hatt kramper også før Edsall begynte å fatte interesse for dem, men dette var første gang noen prøvde å forklare hvorfor kramper oppstår.

Siden det var varme og svette arbeidere som fortalte om krampene, gikk denne første hypotesen ut på at det var selve svettingen som var problemet, eller mer konkret: Man trodde at krampene ble utløst av at væske og mineraler piplet ut av kroppen.

Strek over væsketapet

I dag ser ikke svettehypotesen ut til å holde vann, og på de drøyt hundre årene som er gått siden den ble lansert, har det kommet mange konkurrerende teorier, for eksempel: mangel på kalium eller magnesium, for lite væske, for lite hvile etter en tung treningsøkt, generelt stor muskelmasse osv.

Men er det noe av dette som stemmer? Nja. Det har ikke forskningen noe godt belegg for å si. Det man derimot har god dokumentasjon på, er at væsketap og forstyrrelser i kroppens saltbalanse ikke ser ut til å ha noe å si. Og dermed kan vi forlate den over hundre år gamle hypotesen fra gruve- og dampskipsarbeiderne.

Musklene løper løpsk

Tidlig på 2000-tallet dukket det opp en ny hypotese om muskelkramper som får stadig bedre fotfeste i krampeforskningen.

Hypotesen baserer seg på at når muskelen blir sliten etter langvarig aktivitet, så prøver kroppen å spare på kreftene. Dette skjer ved at nervesystemet styrer muskulaturen på en annen måte enn når kroppen er uthvilt, noe som igjen kan øke risikoen for kramper.

Den tenkte årsaken er at enkelte nerveceller «løper løpsk», dvs. sender ukontrollerte signaler til muskulaturen om å trekke seg sammen. Denne hypotesen blir i dag ansett som den mest lovende å forske videre på. 

Hva skal man gjøre?

Dessverre finnes det ingen godt dokumenterte behandlingsformer for muskelkramper, og heller ingen sikre forebyggende tiltak. Det vil si – det finnes ett åpenbart tiltak, og det er å trene med lavere intensitet. Men dette er nok en mager trøst for utøvere som vil prestere sitt beste.

Man har heller ikke kunnet dokumentere noen helt klare risikofaktorer, altså hva det er som gjør at enkelte havner i faresonen, men det er noen trekk som ser ut til å gå igjen:

- Utøvere som har hatt kramper før, har større risiko for å få det igjen
- Høy intensitet gir økt risiko, f.eks. er risikoen høyere jo fortere man løper
- Risikoen øker hvis man trener til man er utmattet
- Risikoen er større når det er varmt og fuktig
- Eldre er mer utsatt enn yngre

Dessuten ser man kramper spesielt hyppig i maraton, triatlon, fotball og andre utholdenhetsaktiviteter. Men det forekommer fra tid til annen i alle idretter, særlig i forbindelse med uvant trening eller harde anstrengelser.

Inntil vi finner ut årsaken, kan vi anta at krampene nok kommer til å følge menneskeheten også etter at det siste dampskipet legger til kai.